Ragnar Skauli

1924 - 1970

Min far. - i et par utydelige tiår.....

Han kom fra en familie og barndom preget av arbeiderklasse og arbeidsstolthet.....

Få, - men tydelige minner.

Først og fremst var han en far som tok sine barn med inn i naturens gåter og opplevelser.

(- og det var der han forlot dem også, tilslutt.)

Men først og fremst handlet det om hunder. Begge hans barn har hatt hunder i alle år etter, - i sitt forsøk på å gjenskape barndommens enorme rikdom knyttet til hunder og mennesker i et unikt kulturfelleskap og samspill.

Et fellskap og samspill som kunne dekke over mye.....

Det handlet om tre hunder, og det handlet om en hunderase.

Mona var tispen, mange kull - og var mor til Plutti og Trulte, mine hunder på 1970 tallet. Men også til Prikken: en av barndommens mest brutale opplevelser. Jeg elsket den lille svarte hvalpen med den tydelige hvite flekken (Grefstad stammen). Den ble solgt. Jeg sto bak et forheng og gråt... og gråt. Senere gråt jeg ikke. Prikken, - og de urettferdige voksne, tok alle tårene mine..

Lasse var den voksne hanhunden. Han var kjøpt inn som valp, og var min fars første stolthet. En stø og sterk lederhund.

Tom var villstyringen. Han var min hund. Min far tok hånd om den da den skulle avlives på grunn av skuddreddhet. Han kurerte Tom - gikk forbi skytterbanen på Årvoll hver dag. Tom ble en sterk og trofast hund.

De var Airedaleterriere. Min far kunne den rasen som ingen annen.

Ragnar Skauli gjorde det umulige. Han tok opp kampen mot  etablerte trekkhundraser!

Han skrev selv om dette, om de første årene, - i: 

(klikk for å lese)

Det hadde aldri hendt før, og det hendte aldri etter:

Airedaleterriere vant Norgesmesterskapstitler!

To år på rad!

Seppalaløpet var en historie i seg selv. Et begrep som sitter som sprikret i mine barndomsminner.

(Dette bildet må være fra et Seppalaløp. Det var bare da han kjørte enspann med "Tom").

Ordet "Stolthet" er for meg uløselig knyttet til den gest min far gjorde mot meg som 9 åring, da han satte meg som eier av hunden som kom på annen plass i 1959, "Tom", - på selve Seppaladiplomet!!

Selvfølgelig var det flotte hunder.

Lasse og Tom var så veltrente og funksjonssterke at de nok skilte seg fra den ordinære Airedaleterrier, både da, - og nå...

Men det skyldtes nok mest Ragnar. Forklaringen på mesterskapene lå i noen faktum utenfor hundene:

Ragnar Skauli trente og trente.

Nordmarka ble min barndoms arena. Ut i snø, ut med hunder og ski...

Her er et bilde fra sen ettermiddag på Linderudkollen...jeg er sliten og vil hjem....

De andre kjører biler hjem.

Ikke min far. Ragnar ville ikke ha bil. Så vi kjørte Toboga tilbake, forbi Alunsjøen, Tonsen og Årvoll og ned til Brobekk, til sen kakao....

For min far trodde på strabasene!

Han trodde på anstrengelsens egenverdi!

Han er den eneste jeg vet om som hogde trær fra toppen og nedover...!

...det, - og sansen for barbenthet, ble igjen i meg...

Men:

- den viktigste grunnen til Ragnars Skaulis prestasjoner, som hundekjører og som pappaen min, - var min mor, Synøve.

De to var sammen siden hun var 14 og han 16......

Det skulle være slik, det....

Takk til dere begge.