(Trådbildet er laget av Ragnar Skauli ca. 1960)

Ragnar Skauli skrev selv i medlemsbladet ”Terrier Bladet”, om sine opplevelser med Airedaleterrier som trekkhund, i årene 1953, 1954 og 1955

Han skriver:

”Men min mening med å la Lasse konkurrere i løypa er først og fremst at alle dere som har Airedaleterrier kan få se at disse hundene kan brukes til noe mer enn å stilles ut”

Airedaleterrieren i trekkhundkonkuranser.

Da Seppalaløpet 1953 startet fra Grua søndag den 10. februar sto jeg med min Airedaleterrier Lasse på startstreken.

Vi la i vei klokken 8.58 med kurs for Tåsen i Oslo, et løp på ca 55 kilometer. Det var Lasses første start i en trekkhundkonkurranse og jeg var meget spent på om den treningen han hadde fått var god nok til et slikt krevende løp.

På den harde skogsveien fra Grua til Mylla trakk han den 23 kilo tunge toboggan lett og med halen i været. På ekte terriervis hadde han tid til å forelske seg i en schæfertispe i det tospannet som startet foran oss.

Jeg forsøkte å få ham forbi, men det gikk ikke, nei! Han ville være i nærheten av frøkenen..

Vel, vi la oss bak dem og hver gang jeg ville forbi, løp han villig fram til tispen, men ikke lenger!

Slik gikk det i 2,5 mil og som den trofaste herren Lasse er, forlot han ikke tispen, men ga villig plass for eventuelle konkurrenter som ville forbi. 3 kilometer før Bonna ble vi innhentet av et tospann som hadde brutt løpet og derfor kvittet seg med lasten sin. Det var to settere og den ene var en pike, og etter den farten min tunglastede Lasse satte opp, en meget attråverdig sådan! Det gikk over stokk og stein i 1,5 mil, men da ble labbene så såre at han til tross for tispen, måtte slippe….

”Slik bør vel ikke en konkurransehund oppføre seg” hører jeg noen si. Sikkert ikke, men for Lasse og meg var det ikke konkurransen som betød mest denne gangen, dem kommer det flere av!

Vi skulle først og fremst fullføre og vise at en terrier er en hund med ”gå på mot”, humør og krefter. Hans interesse for det ”svake” kjønn viser bare etter min mening, at til tross for såre labber (som skrev seg fra gnagsår mellom tredeputene på grunn av isdannelsen, tung last og dyp sne,) - var humøret, spruten, altså Terrieren der, hele tiden!

Flere steder i løypa var forbauselsen over Terrieren hørbar, men det er det Lasse skal prøve å forandre på!

Vi fullførte på 6 timer og 16 minutter og dyrlegekontrollen umiddelbart etter viste at hjerte, puls og pusten, var helt normal.

Jeg spurte dyrlegen om labbene hans. ”Den er avgjort av de beste jeg har sett her” var svaret!

I dag, mandag, er han like frisk og spretten. Han sover litt mer enn vanlig, men hvem ville ikke ha gjort det?

Med voff fra ”Lasse”

og hilsen fra Ragnar Skauli

Den 2. mars deltok Skauli med Lasse i Norgesmesterskapet i Drammen. Løypa var på 30 km. Og hard og iset. I stedet for å la Lasse starte i klasse for ”Tykkpelsede hunder” hvor den retterlig hører hjemme, besluttet arrangørene, som hittil ikke hadde hatt Airdale som deltager, å la den gå i klasse ”selskapshunder” Her fikk den som eneste deltager 1. pr. på tid 3.22, en god prestasjon tatt i betraktning av at beste tykkpelsede hund i en-spann hadde en tid på 2.55.46. Godt gjort, Lasse!

Fortellingen om Lasse fortsetter, og vi lar eieren Ragnar Skauli fortelle mer:

Nå er sneen borte og hundekjørersessongen er over for denne gang. Lasse må unnvære toboggan i mange måneder framover. Jeg sier ”unnvære” for det er ingenting som gjør ham så glad som å få selen rundt halsen og få toboggan bak. Da legger han i vei så det er en fryd!

Lasse kjørte sine første konkurranser i fjor, så da var det vel ikke så rart at han hadde sine nykker og innfall. Han var tydeligvis av den oppfatting at konkurranser skulle være en lek. Det standpunktet hold han på litt mer enn jeg likte.

Vi begynte treningen i august og helt til sneen kom trente vi sammen med Sjamyl tilhørende Jacob Johannesen. Programmet var løp i skogen, to og tre turer hver uke. Lengden og farten økte etter hvert. Jeg skal si de to frydet seg, og det ble ikke få kilometer disse to tilbakela sammen i fjor høst.

Dessverre likte ikke Sjamyl Lasses selskap noe særlig og da han heller ikke likte seg særlig i sele og drag, ble det ikke noe trekking med ham. Det er leit, for han er kraftig, rask og en flott hund. Men når han hører eller ser meg nå, er det tydelig at han husker alle de fine turene vi hadde sammen, og han er velkommen tilbake til høstens trening hvis han vil!

Da sneen kom ble det moro for alvor. Det ble skiturer med lass i Toboggan. Fine løyper, hvit snetung skog, lange søndagsturer. Hva mer kan en trekkhund ønske seg? En søndag vi dro ut var det minus 20 grader. Da var Lasse hvit og nediset både i hodet og på brystet, men det gjorde ingenting.

I det første løpet som gikk fra Røa, viste det seg at Lasse var som i for. Selskap i løypa det ville han ha! Det fikk han her også, men han måtte løpe hardt for å holde på det. Gorm, til Rolf Kristiansen, kjørt av Georg Johannesen, startet 3 min. etter oss, og da han tok oss igjen bestemte Lasse seg til å ta følge. Følget det holdt helt til mål, og for så vidt var alt all right. Tiden vi fikk var fin, men jeg hadde et par ganger under løpet prøvd å drive Lasse forbi Gorm, men det gikk ikke. Jeg var derfor litt skuffet og redd at han ikke ville bli god å få vekk fra denne ideen sin.

Neste dyst var Seppalaløpet. Fra Grua til Makrellbekken, ca 50 km. Løpet gikk i stråelende sol og på fint føre. Løypa var den samme som i fjor, til Kikut, men der tok den av over Fyllinga, Finnerud og ned i Sørkedalen ved Kapellet. Så ut hele Sørkedalen og til Makrellbekken.

Lasse gikk jevnt og fint helt til Sandungen, hvor vi tok igjen en Vorsterhund som ikke ville gå lenger. Den ville Lasse ha følge med og dermed basta!

Jeg prøvde alle kunster og knep, men nei – takk. Der i fra og til mål tapte vi ¾ time i forhold til et spann som vi lå like bak på Sandungen. Det ble å rusle og gå inn til mål…

Da veterinær Berg, som kontrollerte hundene etter innkomsten, undersøkte Lasse, lo han og spurte hva vi hadde gjort for noe på turen? Lasse var ikke det minste berørt av løpet. Den siste halvdelen tok mer på meg. Under konkurransen er det ikke så lett å se det morsomme i at Lasse ikke gikk en meter fra sin konkurrent! Med bange anelser så jeg frem til Norgesmesterskapet tre uker senere….

Mesterskapet over 33 km. Startet ved Skimuseet. Vi startet, som i de to foregående løp, i klassen for tynnpelsede. Jeg håper at jeg til neste år får overført Lasse dit han etter min mening hører hjemme, i klassen for tykkpelsede, og at om nødvendig Norsk Terrier Klub hjelper meg med dette.

Da vi ble tatt igjen av Kåre Dahl med sin vorsterhund, tok Lasse følge med den. Det viste seg snart at vorsteren ikke var i slag og da han gjentatte ganger hadde lagt seg ned, ba Dahl meg om å kjøre forbi. Jeg kjente jo Lasse og fryktet det verste, men på kommando ”fremmad” satte han av sted som om han aldri hadde tenkt på noe annet. Og så gikk det unna! Vi passerte i fin fart to enspann og tok følge med et tredje over Bjørnsjøen til Bonna, hvor det var matstasjon.

Da vi forlot Bjørnsjøen forlot Lasse samtidig dette spannet. Så tok Arve Thorstensen oss igjen med sitt trespann.

Lasse holdt følge med ham helt til et stykke før Skjennungen. Men da var det ikke langt igjen og vi kom i mål i fin form og på meget fin tid.

Faciten for året skulle altså bli:

For Lasses del: Uvanen fra i fjor er overvunnet og resultatene er bedre enn fjorårets.

For rasens del: En Airedaleterrier kan konkurrere jevnt med Riesenschausere og Schæfere i konkurransekjøring.

Men min mening med å la Lasse konkurrere i løypa er først og fremst at alle dere som har Airedaleterrier kan få se at disse hundene kan brukes til noe annet enn å stilles ut.

La dem få en ordentlig og god sele og en kjelke eller slede om vinteren, eller en vogn om sommeren. Du kan lesse ryggsekken på eller ta minstebarnet med ut uten å skyve barnevogn eller dra kjelke selv. Du vil se at hunden liker det. Den kommer i form og blir friskere og sprekere enn den har vært før.

Vær ikke missfornøyd om du har en Airedaleterrier som ikke når opp på utstillinger. Bruk den som den er, den vil gjerne.

Både Lasse og jeg gleder oss til å se Airedaleterriere med sele og noe å dra på, og gjerne at noen roper ”Løype!” til oss i neste års konkurranser.

Hilsen Ragnar Skauli

…og etter vintersessongen 1955 har Lasse følgende å fortelle:

Jeg vil også etter den vinteren som for lengst er forbi, fortelle om Lasses innsats og resultater fra de trekkhundkonkurransene han har deltatt i.

Forberedelsene for kjøringen var ikke så grundige nå som før om årene. Dette skyldes to ting. For det første var det meget sparsomt med sne først på vinteren, og for det andre fikk jeg etter hvert øynene opp for at den styrken han hadde fått av tidligere kjøring, den var der, og var lett å holde ved like med enkelte turer og mosjon. For å prøve om dette stemte tok vi treningen svært pent. Den ble da fordelaktig kombinert med vanlig familietur om søndagene. Da fikk Lasse løpe som han ville (og det var ikke lite), og en liten løpetur en gang om uken.

Da sneen kom, var det bare tre uker til den første konkurransen. Vi gikk da bare to turer, ca 25 km. Hver med 30 kilo lass.

På grunn av et mer intimt nordisk samarbeide innen trekkhundsporten, skal en-spann heretter trekke 35 kilo, uansett hundens vekt, og derfor hadde jeg som en overgasng gått opp til 30 kilo.

Den nye vekttabellen er et svært ”drawback” for de lette hundene. Lasse har før dratt ca. 28 – 29 kilo, og får nå 35, mens en hund som før dro 37, nå får to kilo mindre!

Vel, det var ikke noe å gjøre med det, men det øket spenningen foran vinterens konkurranser.

Vår første konkurranse ble mot Svenska Brukshundklubbens Karlstad avd., og var en klubbkonkurranse mellom denne og norsk trekkhundklubb.

Det ble brukt redusert vekt, 30 kg. for en – spann, men alle en – spann i samme klasse, etter de nye reglene. Løypa var ca. 16 km. Og gikk fra Ullevållseter ned på Skjærssjøen opp Kamphaug, over mot Ligger’n i Maridalen, en runde i ”marka” og så opp til Kamphaug igjen over Skjærsjøen og inn til mål, der starten hadde gått fra.

Løypa var altså ganske kupert, men vær og føre var ypperlig.

Ved foten av Kamphaugseteråsen ga Lasse meg den første av de hyggeligste overraskelsene denne vinteren! Det sto et vorsterspann der og ville ikke gå opp den bratte kneika som løypa opp åsen begynte med. Det ble ”knurr” og ”glefs”. Jeg tok tak i Lasse og leiet ham forbi.

”Opp!” sa jeg, - og det skal jeg si han gjorde! Siden så vi ikke noe til vorsterspannet, eller schnauzerspannet, som vi hadde hatt følge med til da.

Lasse la seg flat i bakken, og gikk som en traktor til vi var på toppen. Da hadde heller ikke jeg lyst på mer motbakke på en stund.

Utfor mot Ligger`n ble vi innhentet av en klubbkamerat, med to – spann, Strong og Påsan, - schæfere, med lang, vinnende galopp utfor. Der ville Lasse ha følge! Han kastet seg inn i løypa og følge holdt han!

Etter hard kjøring på flat løype tok vi igjen den eneste av svenskene som da var foran oss, og var klar over at vi lå bra an.

Fra Kamphaugseter og ned til Skjærssjøen gikk det svært friskt og veien ut til Dammen gikk i strak galopp. Ved kompiskjøring med schæferkjøreren holdt vi følge helt til den aller siste og hardeste kneika. Den var seig, men flate løypa inn mot mål travet Lasse som det sømmer seg en terrier, halen rett opp i ivrig logring. Det ble en fin først plass og jeg forsto at svenskene var ganske imponert over terrieren.

Søndagen etter gikk det Nordiske mesterskapet, som samtidig var Norgesmesterskap, 30 km. med 35 kg. last. Det var morsomt å se at et par av byens aviser før stevnet nevnte terrieren som et godt kort!

Jeg merket temmelig snart at Lasse manglet sin vanlige glød. Han trakk på en underlig, krumrygget måte, og jeg trodde at det tunge, uvante lasset tok lysten fra ham.

En svenske som startet 4 min. etter oss, tok oss igjen temmelig snart. Vorsteren hans holdt en kolossal fart! Flere spann tok oss igjen, men Lasse ikke så mye som snuste etter dem engang. Etter hvert tok vi igjen noen av våre norske konkurrenter og de klaget alle over at lasten var for tung. Jeg gikk og studerte Lasses bevegelser og syntes at toboggan så for tung ut. Jeg stoppet for å pakke om, men sanden som vi hadde som lass, hadde frosset til en klump, så det gikk ikke. Det ble en lang og trettende tur, men vi kom inn vi og…

Det ble fjerde plass i Norsk og syvende plass i Nordisk Mesterskap.

I uken som fulgte fikk jeg forklaringen. Lasse spiste som han aldri hadde sett mat før. Han glefset i seg alt han fikk. Forklaringen var enkel: tispen vi har, hadde løpetid uken før mesterskapet, og dette har vel satt ned matlysten slik at han var helt tom før det harde løpet.

Uken etter gikk Seppalaløpet: 20 km. lørdag, overnatting ute i telt og 43 km. på søndag. Alt utstyr fraktes på toboggan, minst 30 kilo for en – spann, det var programmet.

Lørdag klokken 14 var Lasse og jeg på Ulsrudvann. Toboggan ble pakket, telt, sovepose, tørre klær og mat for lørdag kveld og søndag morgen. Vi måtte ha fem kilo sand for å nå vekten. Det var bare bra, for med sandsekken i bunnen, veltet ikke den høyt pakkede toboggan så lett.

Lørdagens løp gikk greit. Lasse gikk slik jeg vet han kan, når alt er i orden. Dessverre gikk de fleste av deltagerne galt, slik at det ble en masse vanskeligheter for dommerne og en del missnøye blant noen av kjørerne. Saken ble til slutt ordnet på en forholdsvis bra måte.

Overnattingen gikk fint. Det var minus ti grader. Men Lasse og jeg krøp inn i teltet. Granbar og tepper gjorde det brukbart og vi sovnet snart. Et par ganger var jeg våken og snudde den kaldeste delen av meg mot Lasse som sørget for å varme meg opp igjen.

Lasse var like sprek om morgenen. Det som var igjen av lapskausen som vi begge spiste av dagen før, spiste jeg opp, - og Lasse fikk en stor kopp sukker. Det var 1,5 time før start og han hadde ikke noe ondt av det under løpet.

I strålende vær la vi iveg på den 42 km. lange løypa. Og nu var Lasse i form!

Oppover bakkene brukte han ”traktorteknikken” som jeg kaller den. Han liksom kryper langs løypa og har et eiendommelig lavt fraspark med bakbena. Men utfor holdt han som vanlig litt igjen.

Det ble den fineste turen Lasse og jeg har hatt! Han gjorde jobben sin med glede. Hver gang jeg småsnakket litt med ham logret han med halen. Glede og iver lyste av ham da.

Vi tok igjen to en – spann, ble innhentet av et to – spann, dette tok vi igjen og kjørte fra. Så ble vi innhentet av et tre – spann. Men Lasse brydde seg ikke om alle disse hundene nå. Han gikk for seg selv, slik han ville, og han hørte på fars stemme at han gikk godt og at far var fornøyet. De siste 15 km. begynte Lasse å ta løpefart foran bakker og kneiker og det ble hardt å holde følge med ham! Jeg var selv sliten og selv om gnisten fra Lasse tente en ild i meg, så var musklene ømme etter slikt kjør. Men det var morsomt, - og Lasse gikk i mål uberørt og godt opplagt.

Det sto en masse mennesker ved mål. De heiet og ropte ”Hurra!”.

Da stoppet Lasse og så på meg: ”Må jeg gå bort der?” Jeg ga ”Fremad”. Men, nei, - han hadde ikke lyst…..å..jo!..forresten....han så et hundehode like foran målet! Lasse danset bortil. Det ble snusing og presentering – og bare etter lange overtalelser fra far, gikk han de siste tre meterne av sitt livs løp!

Slik er han. Slik er en Terrier! Humør, energi, overskudd og en sterk vilje. Så traff han mor og mange andre som ville hilse på ham. Lasse var glad, - og dyrlegen fant intet å bemerke.

Det ble 2. plass i en – spann. Løpets fjerde beste tid, fine diplomer og fin premie.

Så begynte eventyret! En av mine venner fra klubben, som kjører tre – spann, hadde fått den ene av hundene sine satt utenfor ved dyrlegekontrollen. Den får aldri trekke mer. Laurits var påmeldt med tre – spannet sitt i Nordmarksløpet som skulle gå 14. dager senere, og som bare er for tre – spann. Han var mørk i hu, og under premieutdelingen spurte han om noen hadde en hund å låne ham. Det var vanskelig, og et tilbud fra meg om å få låne Lasse ble bare oppfattet som spøk og møtt med latter.

To dager senere kommer Laurits til meg og spurte om jeg hadde ment det alvorlig. Da var det bare hyggelig for meg å si at har du lyst til å prøve, så er det helt greit for meg. At Lasse ville, det hadde han gode beviser for, mente jeg.

Laurits skulle komme igjen på søndag og prøve spannet. Lasse fulgte gjerne med en fremmed mann søndag morgen, spesielt fordi mannen hadde en sele i hånden!

Jeg kjørte en tur med Mona (tispen) foran toboggan mens jeg spent ventet på kvelden.

Da kom en strålende fornøyd Laurits og en glad og opplagt Lasse. Turen var gått over forventning. Etter et par kilometer kjøring forsto Lasse hva som foregikk og han ble en brukbar tredjehund. Eneste virkelige feil var at han løp for sakte utfor.

Lasse ble hentet klokken ni den dagen løpet skulle gå. Straks etter gikk også jeg av sted for å finne en plass hvor jeg kunne se spannet i aksjon uten selv å bli oppdaget.

Omsider kom de da og det så ut til å gå bra. Jeg mente selv at vår antagelse om en fjerde plass var innen rekkevidde.

Så begynte ventingen. Etter hvert som jeg hørte de ”store gutta i gamet” legge ut om hvorfor det ikke kunne gå med så forksjellig trav, galopp, vinkler og rygger, - øket spenningen for meg.

Tiden gikk. Plutselig braser tre forskjellige spann ut av skogen og stormer mot mål. Det var startnummer 1, 2 og 3. De hadde gått jevnt ”race”. En stund senere kom startnummer 11 og han hadde best tid inntil da. Spannet med stor S hadde da igjen seks minutter for å bli best. Jeg gjorde dette utopiske regnestykket nærmest for å fordrive tiden. Men etter fire og et halvt minutt skjedde det! To alvorlig arbeidende schæfere med lavt hengende haler, fulgt av en hoppende, rettbeint terrier med en freidig logrende hale og ben som gikk som trommestikker, svingte ut på sletta og gikk i mål på dagens beste tid!

Nå ble det glede og gjensynsglede, - og spenning! Ville det holde?

Løpets favoritt hadde ikke startet, så alt var i det uvisse. Minuttene sneglet seg av sted, og til slutt ble det klart at seieren var sikret! Laurits var den gladeste og jeg følte meg stolt på Lasses vegne.

Slik har det seg at Lasses diplomsamling også omfatter et for første premie i Nordmarksløpet.

Dermed er det også slutt på en vellykket sesong som har gitt mersmak for meg, - og jeg håper også for Lasse.

Med hilsen fra Lasse og Ragnar Skauli.

*** 

Et lite etterskrift:

Ragnar Skauli tok også en 2. plass i Seppalaløpet i 1959, - men da med hunden Tom. Så dermed hadde han allerede før 1960 tatt to Airedaleterriere fram til 2. plasser i dette krevende løpet.

(U. Skauli, sønn og eier av Tom)

(klikk)